MimmiNO
Trådstartare
Jeg står nå i en situasjon hvor min mor begynner å bli dement, og det er allerede sånn at jeg går i minus hver måned økonomisk, så jeg har ikke råd til å beholde ponnien min lenger.
Hun har en del psykiske og fysiske utfordringer, så jeg er usikker på om jeg skal prøve å selge henne, for ønsker jo at hun skal fortsette å leve, eller om jeg skal avlive. Så skriver her for å høre hva andre hestefolk tenker.
Først vil jeg si takk til alle dere som skrev til meg når jeg postet i "kjöpa häst" tråden for over 2 år siden. Dere hadde rett, jeg hadde feil. Jeg skulle aldri ha kjøpt denne ponnien som eierne sa ikke ville gå fremover.
Det viste seg at hun hadde fysiske problemer, men jeg fant ikke ut hva det var før i desember 2024. Veterinæren fant betennelse i hovleddet i begge framben, og spatt i høyre bak i glideleddet i hasen. Etter behandling x 2 ble hun erklært haltfri og smertefri i februar 2025, og jeg red henne opp igjen. Hun var så utrolig fin å ri i april, mai og juni, og jeg var så lykkelig. Var hos veterinær igjen i juni og tok nye røntgen bilder av spatten og den hadde ikke utviklet seg mer. Veterinæren var så positiv til utviklingen hennes og sa at hun kunne ris som normalt, jeg kunne hoppe henne inn og gjøre alt jeg har drømt om. Men 1 time etter at vi kom hjem så sto hun med en kul på senen på frambenet, og etter en uke fikk jeg tatt ultralyd, oh det var bare veske i seneskjeden, så skulle sette i gang igjen. Hun mistet også sko. Og når jeg satte henne i gang så var hun ikke like fin i ganglaget som i juni. Det ble litt bedre når hun ble skodd for 2 gang for 1 uke siden, men ser at hun er stiv og vil ikke gå frem i lonsjen. Så "noe" er galt. Skal ha veterinær for å sjekke henne om 1 1/2 uke.
Hun har (min veterinær sier dette) gått og hatt vondt siden før hun ble innridd. Alle har pushet henne og ment at hun bare skaper seg, jeg har fått beskjed av flere trenere at jeg må være streng, gamle eier ga meg samme beskjed. Jeg tror det gar skadet henne psykisk, for med en gang noe er vondt, ubehaglig, tungt eller vanskelig, så slutter hun å gå framover. Hun setter på bremsen og blir seig, stopper mye og vil ikke gå. Mener dette er en psykidk resksjon hun har fått fordi folk har preddet henne mens hun gar hatt vondt. Jeg kjenner fortsatt på dette når vi rir på banen, og på tur om underlaget ikke er topp osv. Hun har jo ikke blitt ridd sammenhengende siden jeg kjøpte henne for hun har vært skadet/mistet sko/vært syk av og på hele tiden. Derfor har vi ikke kommet noen vei i hennes utdanning, hin kan skritte og trave, orker ikke bære deg selv i form. Gå fram for sjenkel er litt av og på, hun VET hva det betyr, men det er bare på tur hun begynner trave for lett trykk. Har såvidt fått henne til å galloppere med rytter. Jeg ser unghester som går bedre enn henne 5 gangen de ris, mens jeg sliter med de enkleste ting på banen. Hun var engstelig for bommer, men går nå bra over dem. Men hopper ikke, bare stopper og skritter over samme hva jeg gjør. De fleste trenere har jeg bare hatt negative opplevelser med, de har overstimulert henne så hardt at hin har blitt fullstendig avstengt i 24 timer etter st de gar ridd henne. Skal prøve en trener til nå neste uke.
Hun har separasjons angst og er engstelig for alt vi møter på uteritt. Men har blitt bedre nå som hun ikke har vondt, og jeg har forsøkt jobbe med positiv forsterkning og mye ros. Hun elsker uteritt når hun er trygg alene, og sammen med andre hester. Man kan kjenne når hun er glad og pigg, hun er en helt annen hest.
Med alle disse utfordringene så vil det være veldig vanskelig å finne et nytt hjem til henne. Å sortere vekk alle de som bare vil "redde henne" fordi hun er vakker. Drømmen hadde vært å finne noen som er erfaren med positiv forsterkning, ikke har en masse ambisjoner og vil ri mest ut i skogen, men også trene fra marken, lett dressur for å holde henne mykere i kroppen, og som har erfaring med haflingere. Noen som vil gi henne en sjanse men som skjønner at man må ta hensyn til kroppen og psyken.
Jeg vet ikke om jeg har kapasitet til å finne denne personen, om den eksisterer. Jeg sliter som jeg gjør pga min mor og min egen kroniske sjukdom.
Men å avlive en glad, 7 år gammel hoppe, det vet jeg ikke om jeg klarer. Hvertfall når veterinæren har sagt at hun kan fungere som normalt. Men jeg selv har ikke tiden for å se om det stemmer pga mamma og økonomien.
Jeg kan klare å beholde henne til våren om det ikke skjer noe. Men da er det tomt i sparepengene mine. Så føler jeg må ta en avgjørelse nå, for enten må jeg annonsere henne så jeg har god tid til å finne det perfekte mennesket, eller så beholder jeg henne til pengene er slutt og avliver.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Hun har en del psykiske og fysiske utfordringer, så jeg er usikker på om jeg skal prøve å selge henne, for ønsker jo at hun skal fortsette å leve, eller om jeg skal avlive. Så skriver her for å høre hva andre hestefolk tenker.
Først vil jeg si takk til alle dere som skrev til meg når jeg postet i "kjöpa häst" tråden for over 2 år siden. Dere hadde rett, jeg hadde feil. Jeg skulle aldri ha kjøpt denne ponnien som eierne sa ikke ville gå fremover.
Det viste seg at hun hadde fysiske problemer, men jeg fant ikke ut hva det var før i desember 2024. Veterinæren fant betennelse i hovleddet i begge framben, og spatt i høyre bak i glideleddet i hasen. Etter behandling x 2 ble hun erklært haltfri og smertefri i februar 2025, og jeg red henne opp igjen. Hun var så utrolig fin å ri i april, mai og juni, og jeg var så lykkelig. Var hos veterinær igjen i juni og tok nye røntgen bilder av spatten og den hadde ikke utviklet seg mer. Veterinæren var så positiv til utviklingen hennes og sa at hun kunne ris som normalt, jeg kunne hoppe henne inn og gjøre alt jeg har drømt om. Men 1 time etter at vi kom hjem så sto hun med en kul på senen på frambenet, og etter en uke fikk jeg tatt ultralyd, oh det var bare veske i seneskjeden, så skulle sette i gang igjen. Hun mistet også sko. Og når jeg satte henne i gang så var hun ikke like fin i ganglaget som i juni. Det ble litt bedre når hun ble skodd for 2 gang for 1 uke siden, men ser at hun er stiv og vil ikke gå frem i lonsjen. Så "noe" er galt. Skal ha veterinær for å sjekke henne om 1 1/2 uke.
Hun har (min veterinær sier dette) gått og hatt vondt siden før hun ble innridd. Alle har pushet henne og ment at hun bare skaper seg, jeg har fått beskjed av flere trenere at jeg må være streng, gamle eier ga meg samme beskjed. Jeg tror det gar skadet henne psykisk, for med en gang noe er vondt, ubehaglig, tungt eller vanskelig, så slutter hun å gå framover. Hun setter på bremsen og blir seig, stopper mye og vil ikke gå. Mener dette er en psykidk resksjon hun har fått fordi folk har preddet henne mens hun gar hatt vondt. Jeg kjenner fortsatt på dette når vi rir på banen, og på tur om underlaget ikke er topp osv. Hun har jo ikke blitt ridd sammenhengende siden jeg kjøpte henne for hun har vært skadet/mistet sko/vært syk av og på hele tiden. Derfor har vi ikke kommet noen vei i hennes utdanning, hin kan skritte og trave, orker ikke bære deg selv i form. Gå fram for sjenkel er litt av og på, hun VET hva det betyr, men det er bare på tur hun begynner trave for lett trykk. Har såvidt fått henne til å galloppere med rytter. Jeg ser unghester som går bedre enn henne 5 gangen de ris, mens jeg sliter med de enkleste ting på banen. Hun var engstelig for bommer, men går nå bra over dem. Men hopper ikke, bare stopper og skritter over samme hva jeg gjør. De fleste trenere har jeg bare hatt negative opplevelser med, de har overstimulert henne så hardt at hin har blitt fullstendig avstengt i 24 timer etter st de gar ridd henne. Skal prøve en trener til nå neste uke.
Hun har separasjons angst og er engstelig for alt vi møter på uteritt. Men har blitt bedre nå som hun ikke har vondt, og jeg har forsøkt jobbe med positiv forsterkning og mye ros. Hun elsker uteritt når hun er trygg alene, og sammen med andre hester. Man kan kjenne når hun er glad og pigg, hun er en helt annen hest.
Med alle disse utfordringene så vil det være veldig vanskelig å finne et nytt hjem til henne. Å sortere vekk alle de som bare vil "redde henne" fordi hun er vakker. Drømmen hadde vært å finne noen som er erfaren med positiv forsterkning, ikke har en masse ambisjoner og vil ri mest ut i skogen, men også trene fra marken, lett dressur for å holde henne mykere i kroppen, og som har erfaring med haflingere. Noen som vil gi henne en sjanse men som skjønner at man må ta hensyn til kroppen og psyken.
Jeg vet ikke om jeg har kapasitet til å finne denne personen, om den eksisterer. Jeg sliter som jeg gjør pga min mor og min egen kroniske sjukdom.
Men å avlive en glad, 7 år gammel hoppe, det vet jeg ikke om jeg klarer. Hvertfall når veterinæren har sagt at hun kan fungere som normalt. Men jeg selv har ikke tiden for å se om det stemmer pga mamma og økonomien.
Jeg kan klare å beholde henne til våren om det ikke skjer noe. Men da er det tomt i sparepengene mine. Så føler jeg må ta en avgjørelse nå, for enten må jeg annonsere henne så jeg har god tid til å finne det perfekte mennesket, eller så beholder jeg henne til pengene er slutt og avliver.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
